Pilotprosjektet startet i 2018 og har i første omgang finansiering for tre år, med mulig forlengelse til fem år. Prosjektet skal utvikle en mer helhetlig forvaltning, med nye verktøy som kan brukes av regioner, kommuner og bygder som ønsker å satse på besøksnæringer.
Overturisme
Prosjektet passer som hånd i hanske med fylkeskommunens fremste samfunnsoppdrag: Å utvikle gode og bærekraftige lokalsamfunn. Nordland har lenge satset offensivt på opplevelsesbasert reiseliv. Sammen med industri og havbruk har næringen høyeste prioritet i fylkeskommunens innovasjonsstrategi, sier Hansen.
Reiselivsnæringen vokser fort.
- På noen steder og på enkelte dager eller uker såpass at det oppstår symptomer på overturisme, sier hun, og utdyper:
- Overturisme er et relativt nytt begrep. Det beskriver en situasjon hvor påvirkningen av turismen, på enkelte tidspunkt og steder, overskrider de lokale tålegrensene. Det kan være fysiske tålegrenser som for eksempel slitasje i naturen, sosiale tålegrenser som at lokalbefolkningen syns det blir for mange turister eller økonomiske tålegrenser hvis turismen bidrar lite til den lokale økonomien. Da er det på tide å ta grep, og derfor dette prosjektet.
Både politikerne og de som jobber med besøksnæringer i administrasjonen vår ønsker at vi skal være i forkant og forebygge, slik at vi ikke får lignende problemer som vi allerede ser både i Norge og Europa. Reiseliv skal være ei næring som bidrar positivt for lokalsamfunnene i Nordland, sier Ann Heidi Hansen.
Under radaren
Pilotprosjektet har valgt ut én region, ett reisemål og ett besøkspunkt som de arbeider spesielt med; dette er Lofoten, Vega og Svartisen. Kunnskapen som utvikles i prosjektet kommer etter hvert hele Nordland til gode.
Lofoten har hatt betydelig økning i antall besøkende. Dette gjelder både overnattinger i kommersielle bedrifter og på Airbnb. Belastningen på infrastruktur, natur og lokalsamfunn er stor i noen perioder og på enkelte steder.
- Infrastrukturen er i utgangspunktet tilpasset regionens knappe 25.000 innbyggere. Når denne skal svelge unna mange hundre tusen besøkende, begynner det å knirke i sammenføyningene. Mange kostnader ved turisme går under radaren, og utgiftene oppstår ikke nødvendigvis der inntektene kommer. Tilreisende trenger parkering, de har søppel å kvitte seg med, de må på do. Hvem skal ta kostnadene ved slik tilrettelegging? Er det de fastboende, kommunen, reiselivsnæringen, turistene selv? Debatten om hvordan slike fellesgoder skal finansieres er komplisert og utfordrende, sier Hansen.
Utfordringene ved overturisme manifesterer seg i dag gjerne først på disse nevnte områdene.
- Likevel blir det for snevert å bare bygge flere toaletter eller parkeringsplasser. Med prosjektet vårt vil vi sette kommuner og regioner i stand til å ta mer helhetlige grep og sette en kunnskapsbasert besøksforvaltning ut i livet. Vi må klare å zoome ut, se en større del av bildet, ta noen verdivalg og omsette bærekraftstanken til konkret handling, sier hun.
Som annen industri
Enkelt forklart betyr forvaltning "å ta vare på".
- I denne sammenheng handler det om at mange i fellesskap skal ta vare på noe som ingen eier alene, men som mange drar fordel av. Dette kaller vi ofte fellesgoder. I reiselivet bruker og forbruker vi fellesgoder som vakker natur, vår felles kulturarv og levende lokalsamfunn. Dette er våre «råvarer» for å skape meningsfylte opplevelser for de besøkende. Reiseliv er sånn sett ikke vesensforskjellig fra fiskeri-, olje- og mineralnæringen, som også forbruker felles goder. Men fram til nå har reiseliv ikke blitt regulert på samme måte. Vi mener at reiseliv krever en tilsvarende seriøs og kunnskapsbasert håndtering. Vi må på samme måte drive en bærekraftig forvaltning av våre ressurser, sier hun.
Besøksforvaltning betyr derfor å sikre en bærekraftig utvikling innenfor tålegrensene for både natur, landskap, miljø, lokalsamfunn og stedets kultur, samtidig som det gir grunnlag for sunn næringsdrift og lokal verdiskaping.
- Skal vi lykkes, trenger vi å involvere både offentlig forvaltning, politikere, grunneiere, lokalbefolkningen, privat næringsliv, frivillig sektor og FoU-miljøer. Prosjektets oppgave blir å koordinere og bygge kompetanse på tvers av sektorer, forvaltningsnivåer og fagdisipliner. Vi prøver også å skaffe oss oversikt over hva resten av verden gjør. Det er mange vi kan lære av, og mye spennende som gjøres i Irland, Flandern i Belgia, Nederland og Færøyene, for å nevne noen, sier hun.
Til kjernen
Besøksforvaltning må starte med å stille de rette spørsmålene. Spørsmål som ikke bare tar utgangspunkt i symptomer på overturisme, men som går helt til kjernen.
- Overturisme er bare et symptom på at noe ikke fungerer optimalt. Da nytter det ikke å behandle lokale «vondter». Istedenfor å sette plaster på «pasienten», må vi ta opp hele sykehistorien og finne de dypere årsakene til hvorfor det blir vondt. Vi har mye å lære av historien til de stedene som opplever overturisme i dag, og det gjør oss bedre i stand til å ta andre valg. Ett av disse grepene er at vi må tørre å spørre oss selv: Hvorfor skal vi ha turisme? Hva ønsker vi å dele med de besøkende, og hva ønsker vi faktisk å ha for oss selv? Hvem vil vi invitere? Hvem gleder vi oss til å få på besøk og hvorfor? Dette gir oss en verdidiskusjon der vi setter lokalsamfunnet først, og dernest se på hvordan reiseliv kan være med på å bidra. Hvis reiseliv ikke er til berikelse, hvorfor skal vi ha det da?
Hun fortsetter:
- Vårt utgangspunkt er at generasjonene etter oss også skal kunne bygge et godt liv på de fantastiske ressursene som Nordland har. For det første er det så fort gjort å handle på den ryggmargsrefleksen som sier at all vekst er bra. Jeg tror vi trenger nye og mer varierte måter å måle vekst og suksess på, som tar opp i seg både inntekter, utgifter, bærekraft og livskvalitet. For det andre må opplevelsen være god for både fastboende og besøkende, samtidig som den lokale verdiskapingen blir størst mulig. Vi må utfordre oss selv til ikke bare å tenke mer turisme, men optimal turisme. Ikke bare volum og antall, men verdiskaping og påvirkning. Når dette er målet, krever det planlegging og samspill på en helt ny måte for å nå det, sier Hansen.
Samfunnsplanlegging
Planlegging er derfor et viktig stikkord for å skape dypere og varige endringer.
- Prosjektet vårt favner bredt, har mange aspekter og mange aktører med til dels motstridende interesser. Besøksforvaltning hører hjemme i samfunnsplanleggingen, og må inn i det kommunale, fylkeskommunale og nasjonale planarbeidet.
I pilotprosjektet arbeider vi sammen med kommunene der de er i sine planprosesser. Vi har blant annet jobbet sammen med Vestvågøy i deres arbeid med arealplan, og med Vega kommune for utvikling av ny reiselivsplan. Prosjektet kan først og fremst bidra med kunnskap og reflektere sammen med kommunene om hvordan perspektiver rundt besøksforvaltning skal tas inn. Vi må utvikle ny praksis sammen, understreker Hansen.
- Vi snakker om mer enn bærekraftig reiseliv – vi snakker om å skape bærekraftige lokalsamfunn der reiselivsnæringen bidrar til en positiv utvikling. Da er vi nødt til å lytte til de som bor på stedet. Involvering av det enkelte lokalsamfunn er en nøkkel for å drive ansvarlig turisme. Derfor er våre «kræsjkurs i besøksforvaltning for grendelag» er en viktig brikke. De skal utvikle verktøy som kan brukes i den enkelte bygda. Ved å synliggjøre og systematisere sin kompetanse på besøksforvaltning blir innbyggere, grunneiere og grendelag i stand til å gå mer aktivt inn i planleggingen. Det gjør det lettere for dem å diskutere og fremme sine verdier, ønsker og behov. Det blir en kartlegging av tåleevnen i den enkelte bygda. Hvordan vil vi ha det hos oss? Det gjør det også lettere for storsamfunnet å ta hensyn til lokale behov, sier hun.
Reklamens makt
Ann Heidi Hansen mener tiden er moden også for mer ansvarlighet i markedsføringen.
- Det holder ikke bare at lokalbefolkningen og kommunen engasjerer seg i besøksforvaltning. Reiselivets markedsførere må også på banen. Derfor samarbeider vi med reiselivsnæringen om en ny og smartere reisemålsutvikling, og en mer ansvarlig markedsføring, sier hun, og mener at markedsførerne må ta mer ansvar for effekten markedsføringen har «på bakken».
- Det må være en bedre dialog mellom de som markedsfører reisemålet og lokalbefolkningen og aktørene som skal levere opplevelsene til de besøkende. Markedsføringen har endret seg mye de siste årene, ikke minst på grunn av sosiale mediers rolle. Kunden har med ett blitt den viktigste markedsføreren, og det fører lett til en følelse av avmakt: "De bare kommer", og "det er ute av kontroll". Det er klart at ulike kundegrupper har ulik påvirkning på reisemålet, og derfor er det nødvendig å tenke over hvem vi inviterer.
Når turistene først er kommet, kan reisemålet også ta en aktiv rolle og styre ting "på bakken", for eksempel ved å skilte og gi beskjed om hvor det er greit å ferdes, og hvor de ikke får gå. Her tester vi tjenestedesign som metode i besøksforvaltning, sier Hansen.
Fra volum til verdi
Nordland fylkeskommune får mye oppmerksomhet og positive reaksjoner på sitt pilotprosjekt i besøksforvaltning.
- Mange holder på med besøksforvaltning i ulike former. Dette er problemstillinger som er aktuelle over hele verden, og grunnforståelsen er den samme: Næringen trenger å skifte fokus fra volum til verdiskaping. Jeg er stolt over at fylkespolitikerne og administrasjonen har løftet dette fram og vil jobbe systematisk med utfordringene. Nordland er et viktig reiselivsfylke i dag. Med vår natur og kultur har vi fortsatt et stort potensial for å utvikle konkurransedyktige opplevelser i framtiden. Målet med prosjektet er å bidra til at det skjer på en optimal måte, både for de stedene som ønsker seg flere besøkende, det vi populært kaller underturisme, og for steder som begynner å kjenne på overturisme, sier Ann Heidi Hansen.
Målet er optimal turisme som bidrar til en bærekraftig utvikling av lokalsamfunnet