1.1 Strandsonen i Nordland
Nordland er det fylket i Norge som har lengst kyststrekning. Hele 27 % av landets strandsone ligger i Nordland. Dette utgjør 23 000 km strandlinje. Kystsonen har til alle tider vært viktig for Nordlands innbyggere. De tidligste spor av mennesker i Nordland er ofte nært knyttet til den daværende strandlinjen. Også i dag er strandsonen et viktig område for Nordlands innbyggere. Havet og strandsonen er viktig for fiske og akvakultur, som transportåre eller til friluftsliv. Samtidig har strandsonen i mange områder stor betydning for biologisk mangfold.
Mange steder i Nordland er landskapet slik at strandsonen nødvendigvis blir berørt hvis man legger til rette for nye tiltak som veier, boliger og industri. På grunn av de mange interessemotsetningene som møtes i strand-sonen er det viktig med en god og gjennomarbeidet arealforvaltning som på best mulig måte ivaretar de foreliggende utfordringene man står over for.
De fleste kommuner i Nordland har siden 1990-tallet hatt en byggegrense mot sjø som er fastsatt som en bestemmelse med en fast meterverdi – uansett topografi og tidligere utbygging. Et eksempel på dette er 50 m i LNFR-områder som er åpnet for spredt bygging. Denne veilederen viser hvordan man kan fastsette en mer detaljert og nøyaktig avgrensing for funksjonell strandsone og byggegrense mot sjø i 100- metersbeltet. Metoden er særlig tilpasset kommuner med mindre press på arealer, sone C, slik det går fram av de statlige planretningslinjene om nasjonal arealpolitikk i 100-metersbeltet i sjø fra 2011. Veilederen bruker Steigen som eksempel, men metoden er overførbar til alle kommuner med mindre press på arealene, særlig i spredtbygd strøk. Byggeforbudet i hundremetersbeltet langs sjø etter pbl § 1-8 gjelder så langt ingen annen byggegrense er fastsatt i kommuneplanens arealdel eller i reguleringsplaner. Der kommunen ikke fastsetter egen grense, vil grensen derfor være 100 meter.
Grunnlaget for metoden i denne veilederen er at byggegrense i byggeområder eller LNFR-områder der det er åpnet for spredt bygging, i utgangspunktet fastsettes til å være den samme som retningslinjegrensen for funksjonell strandsone. Veilederen tar i liten grad for seg eksempler der den funksjonelle strandsonen går utover (lenger inn over land) enn 100-metersbeltet.
1.2 Hva menes med funksjonell strandsone?
Fastsetting av den funksjonelle strandsonelinje er en faglig oppgave, uavhengig av plan- og bygningsloven. Med funksjonell strandsone menes den sonen som står i innbyrdes samspill med sjøen både økologisk, topografisk og/eller bruksmessig. Den kan dermed være både smalere og bredere enn 100 m (i åpent og lite kupert landskap vil strandsonen gjerne være bredere). Landskapselementer som kan gjøre at den funksjonelle strandsonen er bredere enn 100-metersbeltet er f.eks. viktige friluftsområder og verdifulle naturtyper. Den funksjonelle strandsonen begrenses i første rekke av fysiske anlegg som bygninger og veier, men også av topografi, m.m.
Grensen for den funksjonelle strandsone kan i noen tilfeller settes lengre fra sjøen enn 100 meter. Dette er særlig aktuelt i områder som er viktig for natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser. Om byggegrense mot sjø ikke er fastsatt på grunnlag av en konkret vurdering av den funksjonelle strandsonen, bør det generelle byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen gjelde. Bruk av særskilt bestemmelse om byggeforbud i en smalere sone langs sjøen bør bare brukes unntaksvis. Dette må i så fall begrunnes ut fra konkrete, angitte forhold.
Fastsetting av særskilt byggegrense langs sjø er først og fremst aktuelt der det er planlagt for utbyggingsformål nærmere sjøen enn 100 m. Byggegrense mot sjøen kan eventuelt erstattes av en bestemmelse om at grensa for utbyggingsformålet også skal være byggegrense. I områder som ligger lenger fra sjø enn 100 m er det naturlig å la grensa for utbyggingsformålet også være byggegrense mot sjøen. Her vil det ikke være særskilt krav om fastsetting av byggegrense mot sjø.
Eldre reguleringsplaner uten byggegrense
Det er nå fastslått at byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen også gjelder for eldre planer, dersom det ikke er fastsatt særskilt byggegrense mot sjø. For disse planområdene bør det derfor, på grunnlag av oppdatert kunnskap, defineres en byggegrense i kommuneplanens arealdel. For disse regulerte områdene kan det settes bestemmelser i kommuneplanen som fastslår at den nye byggegrensen i kommuneplanens arealdel gjelder foran reguleringsplanen. Alternativt kan disse gamle reguleringsplanene oppheves.
I kommuneplaner vedtatt etter ca. 1990 erstattet mange kommuner i
Nordland lovens byggeforbud på 100 m i strandsonen, med en bestemmelse om et byggeforbud på 50 meter i LNFR-områder med adgang til spredt bygging. Noen steder ble det også fastsatt generelle byggeområder uten krav om reguleringsplan. I slike byggeområder var det ikke krav om byggegrense mot sjø i henhold til pbl 1985, slik at byggegrensen i realiteten var 0 meter.
I områder der strandsonen har vært sterkt berørt helt til strandkanten, har dette ført til mange dispensasjonssøknader som i realiteten har vært kurante. Samtidig har dette medført en del uheldige byggetillatelser mellom 50 og 100 meter i strandsonen, i områder som burde vært inkludert i den funksjonelle strandsonen.