Lavutslipps fylkesvegbygging

3.1 Naturmiljø

Ødeleggelse av natur går raskere enn noen gang, og den største trusselen mot natur og biodiversitet er arealbruksendringer. Dette inkluderer nedbygging av natur for bebyggelse, men også for å lage nye vegnett og infrastruktur. Utbygging i natur har en direkte konsekvens for naturmangfoldet ved å utgjøre et arealbeslag som innskrenker dyr, planter og andre organismers leveområde. I tillegg gir det mer indirekte konsekvenser ved at leveområdene blir mer og mer fragmentert, som gjør det vanskeligere for dyr å bevege seg mellom ulike habitater. Dette kan forhindre dyr i å forflytte seg mellom årstidene, og det kan skape større forskjeller i bestandene, altså gi mindre genetisk variasjon.

Det er særlig viktig å tenke på de indirekte konsekvensene når det gjelder utbygging av veg. Selve arealbeslaget er gjerne lite, men konsekvensene kan være større enn bare det direkte tapet av areal. For eksempel vil en veg gjennom en skog kunne bidra til å fragmentere skogområdet, samt føre til kanteffekter i restarealene som økt støy og lysforurensing. Klimaendringer gjør det enda viktigere å ta vare på det vi har av intakte og sammenhengende naturområder, da forflytningssoner er viktig for å kunne tilpasse seg et endret klima.

Tiltakshierarkiet, som ble forankret i Stortingsmeldingen “Natur for Livet” [11], beskriver at man skal prioritere å unngå utbygging i viktig natur. Dersom dette ikke er mulig, skal man begrense konsekvensene, istandsette/restaurere eventuelle skadevirkninger og til sist kompensere dersom det ikke mulig å unngå, begrense eller restaurere.

Nordland fylkeskommune har fokus på å utbedre eksisterende vegnett. Utbedring av eksisterende veg vil i mindre grad føre til fragmentering og reduksjon av leveområder enn nye veger, da området allerede preges av kanteffekter. Dette vil bidra til å begrense skadevirkningen vegutbyggingen har, i tråd med tiltakshierarkiet. Likevel kan utbedring av vegene føre til en noe mer fragmenterende effekt dersom vegen økes mye i bredde eller for eksempel fører til økt trafikk på vegen. I noen tilfeller kan viltpassasjer vurderes som et skadereduserende tiltak. Tilbakeføring av midlertidige arealbeslag, for eksempel av arealer som har blitt brukt til anleggsveger og riggområder, kan også bidra til å redusere konsekvensene av arealbeslaget. Videre bør økologisk kompensasjon vurderes dersom vegutbyggingen medfører tap av natur. Dette innebærer at et område av samme naturtype eller funksjon blir restaurert eller beskyttet. Dette er et viktig verktøy dersom det er ønskelig med en naturnøytral utbygging. Det understrekes likevel at kompensasjon aldri kan erstatte tap av urørt natur, og er “siste utvei” i tiltakshierarkiet.
 

3.2 Klima og arealbeslag

Ubebygde arealer kan inneholde store karbonlagre [12]. Utbygging kan derfor medføre betydelige klimagassutslipp og redusere potensielt framtidig opptak av karbon på arealet. Nedbygging av myr og skogsarealer med høy bonitet bidrar til størst klimagassutslipp, se Figur 3-1. Utslippene blir lavere ved utbygging på arealer med skog på lavere boniteter, dyrket mark eller beite. Ved å unngå nedbygging av karbonrike arealer, både permanent og midlertidig, er det altså potensiale for å redusere klimagassutslippene som følge av arealbruksendringer.

Norconsult

Vegbyggingsprosjekter vil ofte også medføre midlertidige arealbeslag. Disse vil også gi klimagassutslipp, men vil som regel være mindre enn de permanente forutsatt at arealet tilbakeføres til for eksempel jordbruksareal eller blir beplantet når arbeidet er ferdigstilt. Skog, beite og dyrka mark vil være lettere å tilbakeføre enn myr og areal på organisk jord [13]. Det kan forventes at midlertidig beslag av skog og dyrket mark medfører halvparten av klimagassutslippene sammenlignet med utslipp ved permanent beslag, mens det for myr antas at en betydelig del av det lagrede karbonet går tapt og at klimagassutslippet ved midlertidig arealbeslag er like stort som ved permanent arealbeslag [13].

Det bør gjennom prosjektering og planlegging etterstrebes å begrense arealbeslaget, og spesielt i karbonrike områder som myr. Temaet bør imidlertid følges opp gjennom hele prosjekterings- og planleggingsperioden for å begrense inngrep. For eksempel vil blant annet areal til rigg- og anleggsområder være noe som velges sent i prosessen, spesielt i mindre prosjekter.

Arealer som tidligere er brukt til industri, samferdsel eller tilsvarende er viktig å få identifisert da disse kan brukes i anleggsfasen for å unngå bruken av natur og landbruksareal. Det er også viktig å legge til rette for at sidearealer, etter at anlegget er ferdigstilt, blir tilrettelagt for ny natur.

For å beregne klimagassutslipp knyttet til arealbruksendringer kan miljødirektoratet sitt verktøy benyttes [14].
 

3.3 Blågrønn faktor

I flere og flere kommuner stilles det krav til blågrønn faktor (BGF) i byggeprosjekter. Hensikten med BGF er å bidra til bedre håndtering av overvann, og bevaring og opparbeidelse av vegetasjon [15]. Dette er blant annet viktig for å oppnå løsninger tilpasset et klima i endring. BGF-systemet belønner å ivareta eksisterende natur, samt å plante ny vegetasjon, og kan på denne måten også bidra til å redusere klimagassutslippet fra prosjektet. For å beregne effekten med hensyn på klimagassutslipp, ved å plante ny vegetasjon, bør det gjøres egne vurderinger i hvert enkelt tilfelle da dette ofte ikke er inkludert i de åpne tilgjengelige verktøyene for klimagassberegninger.

Den enkelte kommune stiller krav til en faktor som skal oppnås i de ulike delene i kommunen. Høyere faktor betyr mer vegetasjon og klimatilpassede løsninger. Nordland fylkeskommune blir berørt av dette i prosjektene der fylkesvegen ligger i kommuner med krav til BGF, og spesielt i byområder. Det finnes en Norsk Standard for beregning av blågrønn faktor, med tilhørende beregningsark [15]. De største overvannsutfordringene har vi i Nord-Norge på vinterstid. Å ta hensyn til snø, is og snølagring er dermed et viktig premiss for at overvannshåndteringen skal fungere. Det snakkes derfor om at man må hensynta «det hvite elementet i blågrønn faktor».
 

3.4 Naturmiljø i offentlig anskaffelse

Minimumsnivå på ivaretakelse av naturmiljø er til stor del styrt av lovverk. Dette gjelder spesielt hensyn til truede arter, naturtyper og fremmede arter. Også før nytt regelverk om klima- og miljø i offentlig anskaffelse har det vært vanlig å ha krav til ivaretakelse av naturmiljø i en kontrakt. Dersom det er ønskelig å bruke tildelingskriterier for naturmiljø bør disse ikke erstatte, men komme i tillegg, til minstekrav.

Dersom det blir brukt kvalitativ beskrivelse av tiltak for klima- og miljø er det mulig å premiere tiltak som er gunstig for naturmiljø i anskaffelsen. Eksempel vil kunne være at entreprenør strekker seg lenger enn krav når det gjelder å spare areal, naturelementer eller hvilke riggarealer som tas i bruk.

En annen mulighet er å bruke et forpliktende arealbudsjett som entreprenøren måles mot, hvor reduserte inngrep gir bonus i gjennomføringsfasen. Null-punktet kan da ta utgangspunkt i for eksempel avsatte rigg- og anleggsområder i reguleringsplan.